Ny Realisme

Litteraturen fra de første tiårene av 1900-tallet kalles ny realisme. Industrien hadde opplevd en massiv utvikling, ny teknologi var oppfunnet, aviser og ukeblader dukket opp og kvinnene kjempet for å forbedre egne vilkår. Det var også et stort skille mellom gammelt og nytt. Mange mennesker hadde flyttet inn til byene og bidratt til urbanisering, mens det enda bodde mange mennesker på landsbygdene. Dette var noe de nyrealistiske forfatterne ofte skildret.

Den nye realismen som dukket opp på 1900-tallet skilte seg fra realismen fra 1870-årene, som også ble kalt kritisk realisme. Den nye realismen tok heller opp problemstillinger rundt det etiske og moralske, altså vanskelige moralske konflikter som mennesker kan komme opp i. De nyrealistiske forfatterne la vekt på å forklare mennesker, i stedet for å dømme dem. Likevel førte disse forfatterne det realistiske om samfunn og mennesker i en tradisjonell og realistisk form videre.

Noe som også startet den nye realismen er generasjonsskiftet av forfattere i Norge på begynnelsen av 1900 tallet. De kjente og gamle forfatterne Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie, Skram og Obstfelder, som hadde satt sitt preg på Norge etter 1850, døde nå rekke og tur. Derfor var det nå rom for nye forfattere. De som nå debuterte var Ragnhild Jølsen i 1903, Sigrid Undset i 1907, Johan Falkberget i 1907, Olav Duun i 1908, Oskar Braaten i 1910, Kristofer Uppdal i 1911 og Arnulf Øverland i 1911. På grunn av at disse forfatterne debuterte i løpet av begynnelsen av 1900-tallet blir denne perioden kalt fornyelsen i norsk litteratur.

De fleste nyrealistiske forfatterne skrev romaner, som Sigrid Undsets tre bind om Kristin Lavransdatter og Olav Duuns seks bind om Juvikfolke. Mange brukte blant annet handlinger fra fortiden som et tema(Undset og Falkberget) og andre beskrev arbeiderklassen (Uppdal, Falkberget. Braaten). En typisk romantype som mange forfattere skrev i denne perioden heter "dannelsesromanen." Det vil si at forfatteren beskriver hvordan en person utvikler seg igjennom boka. Det er også viktig å nevne at de nyrealistiske forfatterne vekslet mellom å bruke det tradisjonelle og moderne i skrivingen sin.

Dette var et lite sammendrag av ny realismen som er beskrevet i lærerboken min, Grip Teksten norsk VG3. Jeg vet det er lang og at det inneholder mye stoff, men denne teksten vil hjelpe meg til eksamen. Boken forteller også mer utdypende om mange viktige forfattere fra denne tiden. Jeg velger å sette ved koblinger til disse forfatterne i stedet for å skrive om hver av dem.

Disse forfatterne blir det skrevet mer om i boka: Sigrid Undset, Johan Falkberget, Olav Duun, Kristofer Uppdal, Oskar Braaten, Knut Hamsun, Hjalmar Söderberg, Ivar Lo-Johansson, Vilhelm Moberg, Francis Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway og John Steinbeck.















Triologien om Kristin Lavransdatter skrevet av Sigrid Undset kommer fra den ny realistiske perioden og har i tillegg blitt filmatisert.



Kjennetegn på det moderne: Innholdet er det viktigste kjennetegnet. Troen på framskritt og frigjøring for menneskene er viktig.

Kjennetegn på det tradisjonelle: Formen er det viktigste. Bruker og utvikler de eksisterende uttrykksformene innenfor litteraturen.


Kilder: Lærerboka "Grip teksten" norsk VG3, Aschehoug og koblinger i teksten. PS: På noen forfattere har jeg gitt to forskjellige koblinger, de som er nevnt to ganger i teksten.